Isaac

Fredag kveld kom den tropiske stormen Isaac inn over Haiti. Det var meldt at den kunne vokse seg til orkans styrke før den kom hit, men endte noen sekundmeter under. Isaac tok også en litt annen retning enn det som var spådd. Den første beregningen vi fikk gikk ut på at senteret skulle passere midt over Port au Prince, men stormen tok en liten sving sydover slik at byen ble liggende litt i utkanten.

Uansett, det blåste og regnet kraftig natt til lørdag. Regnet fortsatte utover på lørdagen, men vinden løyet en del. Hovedveiene her i byen ble etterhvert oversvømt. Flooding, som det heter på engelsk, er et stort problem når det regner kraftig her på Haiti.

Fredag fikk vi beskjed om å holde oss hjemme fra jobb. Lørdag dro vi en liten tur på kontoret selv om det var gitt beskjed om at bevegelse ute skulle begrenses til strengt nødvendig. 

Pr i dag er det rapportert åtte døde etter stormen, de fleste visstnok på grunn av flom. Vi fikk varsel i god tid, men det er jo veldig mange haitianere som ikke får det. I hvilken grad det har oppstått skader i IDP camps (teltleire) vet jeg ikke i skrivende stund, men den nærmeste til huset vårt ser nogenlunde uskadet ut.

 Det bygger seg opp..

Miragoane

Fredag gikk Fact Finding turen tilbake over fjellet. Vi var en tur innom den lille kystbyen Port Salut, før vi satt kursen mot Miragoane i Nippes regionen.

Å se kommisariatet i Miragoane var en spesiell opplevelse. Petter har nå vært innom alle hovedkommisariatene på haiti, og han var tydelig på at dette var det verste han hadde sett. Det sier ikke lite.

Bygningen ble hardt skadet under jordskjelvet i 2010 og er erklært ikke brukbar. Det betyr at vi ikke har mulighet til å legge et SGBV kontor der. I bakgården er det varetektceller - overfylte sådanne. Det er åpninger med gitter som vender i flere retninger og urinstanken var påtagelig, for å si det mildt.

Vi må altså finne et annet sted å bygge et kontor på. Ettersom Directeur Departementale ikke var tilstede, ble det ikke tatt noen beslutning om lokalisering denne gangen. Vi må med andre ord tilbake om ikke lenge.

Først noen bilder fra Port Salut. Der fikk vi i noen timer virkelig følelsen av å være i Karibien.

På vei fra Port Salut til Miragoane traff vi på denne unge mannen på tur med en okse. Dette var et godt stykke fra Miragoane, men jeg så ham med oksen i byen dagen etter.
 
Fra Port Salut er det omtrent tre timers kjøring nordøstover til Miragoane. Første kvelden var vi invitert hjem til Regional Commander Raymond Kouacou for å spise mat fra hans hjemland, Elfenbenskysten (Cote d'Ivoir på fransk). Der ble en riktig trivelig kveld med en gjestfri mann og noen av hans kollegaer. De to vi hadde med oss fra Technical Support Unit (ingeniører) i Port au Prince var også invitert. En av dem er fra Elfenbenskysten han også, mens kollegaen er fra Burundi. Begge disse afrikanske landene har fransk som offentlig språk, men noen kunne en del engelsk, så det ble en to-språklig aften. Man lærer litt hver dag.

Raymond tvers over bordet for meg. Han er engasjert og brenner for vårt prosjekt i sin region. Hva gjelder maten, fikk vi blant annet en slags stuing som hovedsaklig besto av aubergine og sardiner. Høres ikke godt ut, og det så ikke godt ut heller, men ingenting skal være uprøvd og Petter og jeg var enige om at det var veldig godt. Den afrikanske matopplevelsen var i det hele tatt en fornøyelse i hyggelig selskap.

Jeg glemte virkelig å smile på dette bildet ser jeg...

Miragoane er, som andre Haitiske byer, trang og kaotisk. Ikke bare bare å kjøre en stor bil gjennom her.

Møtedeltakerne minus Petter, som tok bildet. De var redd for at jeg skulle stange i takviften inne på kontoret. Og jeg skal innrømme at det ikke var mye klaring...

Inne på området, midt blant noe søppel, sto en geit bundet til et tre. Beslag kanskje?

Jeg traff en gammel venn fra Induction week, en hyggelig ivorianer som også var tilstede på middagen kvelden før. Skiltet over oss skapte litt latter, Protection des Mineurs - Protection of Minors.

Denne unge mannen prøver å fange fisk på brygga bak kommisariatet

Så var vi tilbake til støv, søppel, kaos og skitt i Port au Prince

Uansett, vi var enige om at etter nesten en uke på tur var det godt å være tilbake i huset vårt. Heldigvis bor vi et nabolag som ser bedre ut, og er mer stille og rolig enn dette.

Over fjellet til Jeremie

Det franske navnet Haiti kommer fra det kreolske Ayiti som betyr noe sånt som landet med de høye fjell. Og fjell er det mye av. Ca 80 prosent av landet er dekket av fjell og det høyeste er 2674 meter over havet, altså høyere enn det høyeste i Norge.

Tirsdag 14. august la Petter og jeg ut på Fact Finding trip til byen Jeremie, beliggende sydvest i landet og ganske isolert. Og det var en lang tur. Først fem timers kjøring til byen Les Cayes. Derfra tok vi fatt på Route Nationale 7 som går nordover til Jeremie.

Etter noen få mil på RN 7 slutter asfaltveien. Man tar fatt på den delen av veien som er beryktet for å ha veeeldig dårlig standard. Og det fikk vi til fulle bekreftet. Vi brukte nesten tre timer på en strekning på ca fire mil. Smal, dårlig vei, med bratte skrenter utenfor veien.

Men når veistandarden var elendig, var derimot landskapet stedvis utrolig vakkert. Det gjorde at Petter og jeg var enige om at denne delen av turen faktisk ble en opplevelse.

Den siste delen inn til Jeremie var veien bra igjen, men vi brukte omtrent ni timer på turen, like i underkant av tredve mil tilsammen.

Byen Jeremie er, som de fleste andre byer her på Haiti, stygg og nedslitt. Allikevel har de en viss sjarm. Jeremie er nok mest kjent for at faren til forfatteren Alexandre Dumas (de tre musketerer) kom fra denne byen.

Vi la oss inn på det forhåndsbestilte hotellet La Cabane. Ganske så langt fra norsk standard, men vi hadde tak over hodet og klarte oss fint.

Møtet med Directeur Departementale, Unpol Regional Commander og flere andre på onsdag ble godt og de var ivrige på at vi skulle få opp et SGBV kontor for dem. Det skal vi sørge for. De (og ikke minst ofrene) har virkelig behov for det.

Det begynte å regne et stykke opp i fjellet. heldigvis sluttet det ganske fort, for ellers kunne vi fått problemer.

Vi fikk ristet oss skikkelig på steder som dette. Heldigvis kjører vi en stor og solid Nissan patrol.

Her krysser veien som dere ser en elv. I juni skjedde det en stygg ulykke på dette stedet. Det hadde regnet en del og vannføringen var større. En bussjåfør bestemte seg for å krysse til tross for at det var usikkert. En del passasjerer valgte å gå av, men dessverre ble mange med. Bussen ble tatt av vannet, havnet ute i elva og svært mange omkom. De begynner først nå å finne de omkomne.

Her var det oppstandelse og veien var blokkert. Bussen til høyre på bildet hadde kjørt på en lokal motorsyklist noen hundre meter lenger bak. Den ble stanset av landsbybeboere på denne plassen. Stemningen var noe amper og mange hadde med seg machete. Vi fant det derfor taktisk klokt å rygge noen meter. Etterhvert slapp de oss igjennom uten problemer.

Denne lille gutten tar sin del av jobben

Etterhvert ble vi både sultne og tørste. Her fikk vi kjøpt cola og noen nøtter.

Dette kaller man altså Route Nationale...  

Ikke alltid like lett å manøvrere når man møter en slik kjempe på smal vei, men Petter klarte det med bravur.

Et naturlig utspring av ferskvann sørger for lokal vannforsyning ved et av de små "tettstedene" langt oppe i fjellet.

 

Vel fremme i Jeremie, dusjet, skiftet og klar til å spise middag på en lokal restaurant anbefalt av Unpol kollegaer. Det siste er viktig, man vil helst unngå å bli syk

 Kommisariatet i Jeremie er en slitt og forfallen bygning
 

Borte ved muren, til høyre for bilen, kommer vi til å bygge SGBV kontor