Fact finding, kurs og demonstrasjoner

Onsdag tok Petter og jeg igjen turen sydvestover. Vi hadde møte i Les Cayes for å se på et kontor, og skulle så kjøre direkte til Port Salut for å være tilstede de to siste dagene av et kurs som gikk denne uken. 

Vi kjørte hjemmefra klokka 07 og trodde vi skulle unngå det verste rushet. Så feil kan man ta. Tro det eller ei, vi brukte drøye to timer for å komme oss ut av Port au Prince. 

Og ikke nok med det, når vi meldte fra til UN Security at vi reiste (det er vi pålagt å gjøre) fikk vi beskjed om at vi måtte stoppe i Miragoane, en by drøyt halvveis mellom Port au Prince og Les Cayes. Det var såkalt restriction of movement på grunn av demonstrasjoner (dekkbrenning og hele pakka) nærmere Les Cayes. 

Dette er et fenomen som har spredd seg utover Haiti de siste dagene. Det begynte for noen få dager siden i Ouanaminte, en by i nord. Folk demonstrerer blant annet mot mangel på strøm og generelt høye levekostnader. Man må huske på at det er mye fattigdom og elendige levekår her, så selv om det ikke unnskylder sivil ulydighet, er det viktig å forstå hvorfor dette skjer.

Vi måtte tilbringe tre timer i MINUSTAH hovedkvarteret i Miragoane før vi fikk kjøre videre. Tiden ble slått i hjel med biljard og en halv Premier League kamp på TV. 

Møtet med Directeur Departemental skulle ha startet klokka 13, men ble ikke gjennomført før klokka 16. Uansett, det ble et positivt møte og planer er lagt. I Les Cayes har vi god hjelp av Emile Bay, en meget engasjert ung dame fra Sveits. Hun er sivil FN ansatt. 

Nå venter vi på tegninger og kostnadsberegning fra ingeniørene.

Etter at vårt arbeid i Les Cayes var unnagjort, kjørte vi videre til Port Salut. Sonia og Arne ventet med noe kaldt og godt til oss. Det satt vi stor pris på, det hadde vært en lang og varm dag.

Kursene gjennomføres, som tidligere nevnt, med instruktører fra HNP. To damer denne gangen. Vi er generelt imponert over kvaliteten på dem. De engasjerer forsamlingen og er trygge, sterke instruktører. 

Fredag bar det "hjem" til Port au Prince igjen.

Før øvrig ble spaden stukket i jorda både i Port de Paix og Gonaives denne uka.

 Hun prøvde så godt hun kunne å holde flyt i trafikken, men lyktes dessverre veldig dårlig

 Ventetid i Miragoane

 En oppmerksom og engasjert forsamling av kursdeltakere. Tilbakemeldingene fra dem i ettertid er veldig gode.

Utdeling av kusrbevis etter bestått avslutningsprøve

Denne unge damen er enke etter at hennes mann ble drept i jordskjelvet i 2010. Hun sitter igjen alene med to barn. Vi ga henne en skolesekk med skrivesaker til hvert av barna.

 På asfalten foran bilen ser man tydelige merker og rester etter dekkbrenning.

Denne bussen kjører her i drøyt 90 kilometer i timen. Legg merke til de to som henger bakpå. Bussen er ikke skjev fordi den kjører i sving eller dosering. Den er sånn...

Mirebalais

Såkalt Fact Finding trip til byen Mirebalais i dag, en fin kjøretur over fjellet i retning nord. Byen ligger ca halvannen times kjøretur fra Port au Prince, i regionen Centre eller Plateau Central som er det offisielle navnet.

Vi så på et eksisterende kontor som kan pusses opp.

 Kommisariatet i Mirebalais er ikke veldig stort, og som mange andre noe preget av slitasje og dårlig vedlikehold

 Kommisariatsjef Patrice Israel bak pulten. Han snakker grei engelsk.

 Karianne har sluttet seg til ingeniørteamet og bistår med oppmåling av kontoret som skal pusses opp.

 Toalettet bør vel også pusses opp....

 Som sagt, vedlikeholdet har vært så som så. Kontoret er i bruk selv om det ser slik ut.


Til slutt et bilde fra Port au Prince. Stakkars moped......

Nok en kontrakt i havn

Fredag hadde vi forhandling med kontraktøren GEDEC om bygging av SGBV kontor i Port de Paix. GEDEC var også med i forrige runde om Gonaives, men lå den gangen alt for høyt i anbudet sitt. Denne gangen lå anbudet betydelig lavere, selv om det nå var en septiktank inkludert.

Vi ble enige og byggeprosessen starter allerede i morgen. Vi er veldig fornøyd med den progresjonen vi har nå. Byggingen i Gonaives vil antagelig også starte i løpet av denne uken.

Vi er nødt til å få påfyll av bistandsmidler snart hvis dette ikke skal stoppe opp. Men det jobbes med det, så vi må regne med at det kommer på plass snart. Vi har fått beskjed om at det vil komme penger, men prosessen går litt tregt. I mellomtiden kommer vi nå til å prioritere noen litt billigere prosjekter hvor det er eksisterende lokaler som kan pusses opp. 

 Guy endrer noen detaljer i kontrakten og så er det klart for signering

Byggingen kan starte


Ellers var vi lørdag tilbake på det Nepalske markedet for å finne noe ekstra treningstøy. Det endte med at vi kjøpte noe kunst også.

 Denne gangen hadde jeg med virkelig shoppingekspertise som bistand

Denne unge kunstneren måtte jeg bare kjøpe et bilde av. Petter og jeg hadde kjøpt hvert vårt bilde av en annen voksen selger og denne unge mannen kom og spurte høflig om ikke vi ville se på hans bilder også. For å gjøre en lengre historie kort - den voksne mannen prutet vi hos, her ga jeg et par dollar ekstra (men vi var strålende fornøyde begge to) 

Medaljeparade og møte med UD

Onsdag var Karianne, Arne og jeg tilstede på medaljeparade for kontingentene fra Kina og Pakistan. De arrangerte samlet.

Medalje får man etter en rotasjon (seks måneder) i FN tjeneste.

Det er en del "pomp og prakt" knyttet til disse paradene med VIP gjester, taler og medaljeoverrekkelse. Da tar vi på oss en penere uniform med såkalt blue equipment - FNs blå beret og skjerf.

Stolte medaljemottakere med gjester foran. Høyest rangert er han med dress i midten - Nigel Fischer fra Canada. Han er Deputy SRSG (Special Representative of the Secretary General).

Nigel kom bort og pratet en stund med oss. Han har nemlig venner i Norge og har vært der mange ganger. Virkelig en hyggelig mann. Veldig jordnær.

Torsdag hadde vi møte med Eva Irene Tuft fra Utenriksdepartementet. Hun er seniorrådgiver i Latin-Amerika seksjonen.

Vi orienterte om vårt prosjekt og hva slags behov vi har. Vi må snart ha påfyll av bistandsmidler hvis det ikke skal stoppe opp.

Hun inviterte oss på middag på kvelden. Det er den norske ambassaden på Cuba som dekker Haiti, men kongeriket leier et hus til bruk når norske representanter er her. Det norske huset ligger en drøy halvtimes kjøring fra der vi bor.

Det ble en veldig hyggelig kveld i en munter og avslappet atmosfære. I tillegg til Eva møtte vi Bjørn, en innleid konsulent som har greie på vannkraft. Norge støtter utbygging av små vannkraftverk på Haiti og det jobbes nå med to pilotprosjekter syd i landet.

Eva til venstre i bildet, Bjørn helt til høyre. Virkelig hyggelige folk begge to.

Anbud, forhandlinger og kontraktsinngåelse

Vi har, som tidligere nevnt, påbegynt prosesser for å bruke lokale kontraktører til å bygge SGBV kontorer i såkalt hard wall, altså murbygg, med bistand fra ingeniører fra HNP og MINUSTAH.

Reglene her tilsier at vi må innhente anbud fra minst tre ulike kontraktører - ikke ulikt hjemme med andre ord. Vi har, som tidligere beskrevet, møte med kontraktørene på byggeplassene først, og vi har konsept-tegninger med spesifikasjoner som skal følges (Dette skal være jordskjelv-, flom- og orkansikkert). Godt vi har bistand fra folk som kan dette. Ikke dumt at man lærer en del selv heller. Kunnskap er som kjent ingen tung bør.

For omtrent halvannen uke siden mottok vi våre første anbud under et møte på vårt kontor. De varierte ganske voldsomt i pris. Anbudene gjaldt et frittstående SGBV kontor ved kommisariatet i byen Gonaives i Artibonite regionen.

I dag hadde vi så forhandlingsmøte med den av kontraktørene vi hadde valgt ut. Også denne kontraktøren lå for høyt i pris. Målet var altså å få ned prisen. Alt annet var på plass.

Jeg skal innrømme at det var litt artig å sitte i forhandlinger igjen. Det har jeg gjort mye, men det er en stund siden.

Det ble ingen lang forhandling, men resultatet ble bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Vi fikk lagt til et toalett og fikk allikevel redusert totalprisen med nesten 30 prosent i forhold til utgangspunktet.

Vi skrev og underskrev et document of agreement i dag. Selve kontrakten blir signert førstkommende torsdag. Fredag mottar vi anbud fra andre kontraktører om kontor i Port de Paix.

Representanten for kontraktøren BPEC i midten. Til venstre Alphonse, en kollega fra Technical Support Section. Guy til høyre.

 Det er blitt enighet og document of agreement er underskrevet. Nytt team medlem fra medio august, Gilbert fra Canada, i bakgrunnen. Karianne var fotograf.

Med helikopter til Port de Paix

Port de Paix - Fredens havn - er en by helt nord i landet, "hovedstad" for Departement Nord Ouest.

Torsdag dro jeg til Port de Paix sammen med et par gode kollegaer fra Technical Support Section. De er ingeniører og bistår oss med kontorprosjektene. Vi har også et godt samarbeid med Haitian National Police sine egne ingeniører, spesielt med en kar som heter Guy Jacques Jean, tidligere omtalt i bloggen. Han sitter i politidirektøren - Directeur General - sitt kabinett og har således en meget høy posisjon i HNP.  Vi er glade for å ha fått med ham på laget.

Guy hadde dratt opp i bil dagen før sammen med representanter for sivile kontraktører. Det er en kjøretur på omtrent seks timer hver vei, så Achi og Pascal (Technical Support) og jeg valgte å fly med FN helikopteret som har fast rute mellom "hovedstedene" i departementene, eller regionene som det også kalles.

Helikopteret er et gammelt russisk militærhelikopter. Ikke spesielt komfortabelt, men det fikk oss dit vi skulle. På vei opp til Port de Paix var det fullbooket og det var skikkelig trangt om plassen. Veien tilbake på ettermiddagen ble mer komfortabel fordi det var færre mennesker ombord.

Møtet der oppe ble positivt, det ble enighet om hvor vi skal plassere SGBV kontoret. Her er det snakk om å bygge et eget lite bygg fordi det ikke finnes eksisterernde kontorplass som kan pusses opp i hovedbygget.

Noen av kommisariatene her på Haiti er bygget slik at varetektcellene er plassert like ved resepsjonen, slik at publikum kan se inn og fangene kan se ut. Slik er det i Port de Paix kommisariatet. Det er vel antagelig gjort slik fordi fangene skal stå til spott og spe for publikum. Men hvordan tror dere for eksempel det er for en 14 år gammel jente å stå der og fortelle at hun er voldtatt? Nå var det riktignok bare kvinner som satt der, men allikevel.

At disse stakkars ofrene skal få henvende seg til et kontor på et betydelig mer privat og avskjermet sted er viktig for oss. En stor del av vårt fokus når vi bygger kontorer er victim friendliness - ivaretakelse av ofrene. Dette vektlegges også betydelig på kursene våre.

Prosjektet vårt blir godt mottatt så å si overalt. Directeur Departementale Nord Ouest, Jean Moise, var veldig positiv, også når jeg sa at vi må ha visshet for at Sexual and Gender Based Violence saker vil bli prioritert.

 Port de Paix sett fra luften

Helikopteret, her i ferd med å lande i Port de Paix for å plukke opp passasjerer og fly tilbake til Port au Prince

 Her skal vi bygge

 Bare 20 meter bortenfor er det et toalett som vi lurte på om SGBV victims kunne bruke

 Men det så slik ut.... Vi bygger på nytt toalett til kontorbygningen!

 Ingeniørene Achi (i uniform) og Guy diskuterer løsninger. Dyktige folk.

 Og det ble målt og diskutert også ute på "tomta"

 Hele gjengen, inkludert kontraktørene

Tror dere jeg smeltet eller? Denne vakre lille jenta logret med hele kroppen, strøk seg inntil bena mine og elsket å bli klappet. Skikkelig tillitsfull til tross for at hun er løshund. Under andre omstendigheter hadde jeg tatt henne med hjem!



Inne i helikopteret, her på tur hjem. Det var mye mindre trangt om plassen og mer behagelig den veien.

 Strikk på et helikopter. Slikt vekker jo tillit.....

Til slutt et bilde "hjemmefra". Spiker i dekket og det måtte lappes. Hvis vår egen UN workshop skal ta seg av det må man levere hele bilen, og det tar fort et par-tre dager å få den tilbake. Bedre da å spandere 6 dollar (ca 35 kroner) for å få lappet dekket på et lokalt verksted og få det gjort på en halvtime.