Miragoane

Fredag gikk Fact Finding turen tilbake over fjellet. Vi var en tur innom den lille kystbyen Port Salut, før vi satt kursen mot Miragoane i Nippes regionen.

Å se kommisariatet i Miragoane var en spesiell opplevelse. Petter har nå vært innom alle hovedkommisariatene på haiti, og han var tydelig på at dette var det verste han hadde sett. Det sier ikke lite.

Bygningen ble hardt skadet under jordskjelvet i 2010 og er erklært ikke brukbar. Det betyr at vi ikke har mulighet til å legge et SGBV kontor der. I bakgården er det varetektceller - overfylte sådanne. Det er åpninger med gitter som vender i flere retninger og urinstanken var påtagelig, for å si det mildt.

Vi må altså finne et annet sted å bygge et kontor på. Ettersom Directeur Departementale ikke var tilstede, ble det ikke tatt noen beslutning om lokalisering denne gangen. Vi må med andre ord tilbake om ikke lenge.

Først noen bilder fra Port Salut. Der fikk vi i noen timer virkelig følelsen av å være i Karibien.

På vei fra Port Salut til Miragoane traff vi på denne unge mannen på tur med en okse. Dette var et godt stykke fra Miragoane, men jeg så ham med oksen i byen dagen etter.
 
Fra Port Salut er det omtrent tre timers kjøring nordøstover til Miragoane. Første kvelden var vi invitert hjem til Regional Commander Raymond Kouacou for å spise mat fra hans hjemland, Elfenbenskysten (Cote d'Ivoir på fransk). Der ble en riktig trivelig kveld med en gjestfri mann og noen av hans kollegaer. De to vi hadde med oss fra Technical Support Unit (ingeniører) i Port au Prince var også invitert. En av dem er fra Elfenbenskysten han også, mens kollegaen er fra Burundi. Begge disse afrikanske landene har fransk som offentlig språk, men noen kunne en del engelsk, så det ble en to-språklig aften. Man lærer litt hver dag.

Raymond tvers over bordet for meg. Han er engasjert og brenner for vårt prosjekt i sin region. Hva gjelder maten, fikk vi blant annet en slags stuing som hovedsaklig besto av aubergine og sardiner. Høres ikke godt ut, og det så ikke godt ut heller, men ingenting skal være uprøvd og Petter og jeg var enige om at det var veldig godt. Den afrikanske matopplevelsen var i det hele tatt en fornøyelse i hyggelig selskap.

Jeg glemte virkelig å smile på dette bildet ser jeg...

Miragoane er, som andre Haitiske byer, trang og kaotisk. Ikke bare bare å kjøre en stor bil gjennom her.

Møtedeltakerne minus Petter, som tok bildet. De var redd for at jeg skulle stange i takviften inne på kontoret. Og jeg skal innrømme at det ikke var mye klaring...

Inne på området, midt blant noe søppel, sto en geit bundet til et tre. Beslag kanskje?

Jeg traff en gammel venn fra Induction week, en hyggelig ivorianer som også var tilstede på middagen kvelden før. Skiltet over oss skapte litt latter, Protection des Mineurs - Protection of Minors.

Denne unge mannen prøver å fange fisk på brygga bak kommisariatet

Så var vi tilbake til støv, søppel, kaos og skitt i Port au Prince

Uansett, vi var enige om at etter nesten en uke på tur var det godt å være tilbake i huset vårt. Heldigvis bor vi et nabolag som ser bedre ut, og er mer stille og rolig enn dette.